tirsdag 27. oktober 2009

Pensumnotater: Motstand i veiledning og bruk av konfrontasjon

Orhammer, Randi Stundal (2007): Motstand i rettleiing og bruk av konfrontasjon. I Fossøy, I., Hoff, M., Solheim, M., Terum, I. (red): Årbok for Rettleiarnettverket i Sogn og Fjordane 2007. HSF-rapport 3/2007. Sogndal: Høgskulen i Sogn og Fjordane. S. 147-155.

Motstand i veiledning - for eksempel at veiland kommer for seint eller ikke har forberedt seg - er et kjent fenomen i veiledning.

Veiledningens målsetning er å sette veilanden i arbeid med sin egen utvikling - og for å gjøre dette må han bringes ut av likevekt, settes i optimalfrustrasjon. For at veilanden skal få tilgang til sine blinde flekker, forutsettes det at veileder gir feedback og at veilanden opplever at det i veiledningen er et trygt klima. Behov for å etablere en veiledningsvennlig kultur så tidlig som mulig.

Utvikling av profesjonalitet kan være smertefullt. Veileder bør bidra til en funksjonell lukning, for å oppnå dette må han bistå til å opprettholde veilandens refleksjon. Orhammers erfaring er at det ofte var veilandens opplevelse av tilkortkommenhet og utrygghet i arbeidet som dannet utgangspunktet for veilanden sin stagnasjon og motvillighet i veiledningen. Viktig at veileder til tross for veilandens motstand utfordrer seg selv på å være tilbakelent slik at veilanden arbeider med egen prosess, samtidig som veileder bruker konfrontasjon når det er nødvendig.

Konfrontasjon innebærer å vise veilanden aspekter av hennes tenkning, følelser eller oppførsel som bidrar til eller opprettholder deres vanskeligheter. Særlig relevant når det som skaper vanskeligheter er en blind flekk for veilanden. Konfrontasjon er altså ett verktøy for å avdekke blinde flekker.

Fire forhold som må vurderes før konfrontasjon:
1. Er det blitt et mønster i veiledningen?
2. Hva kan motstanden handle om?
3. Er veilanden mottakelig for veiledning?
4. Hva tåler veilanden av konfrontasjon?

Viktig at konfrontasjonen er godt forankret i veileders personlighet, slik at den oppleves ekte. Nyttig å si noe om egen frustrasjon. Oppmuntring til selv-konfrontasjon kan være nyttig. Innledningsvis må det sies noe om hva som kommer til å skje. Viktig med konkrete og beskrivende eksempler. Viktig å trygge veilanden. Viktig at veilanden får komme med sin respons, og at veileder tydelig tåler og rommer denne. Viktig at veileder føler seg trygg nok til å konfrontere på en måte som oppleves naturlig for henne.


torsdag 8. oktober 2009

Pensumnotater: På egne vilkår

Handal, Gunnar og Lauvås, Per (1999): På egne vilkår. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

1. Innledning

Yrkesfaglig veiledning (ikke oppgaveveiledning) - konkret til læreryrket. Viktig at tankegangen og spillereglene er kjent og akseptert av alle deltakerne. Viktigste funksjon: Integrere teoretiske studier og praktiske erfaringer - skape sammenheng mellom teori og handling. Ønsker en reflekterende veiledning som utvikler reflekterende praktikere. Yrkeskunnskapen er gjerne "taus" - veiledningen skal gjøre den bevisst og tilgjengelig for refleksjon, samt peke på sammenhengen mellom yrkeskunnskap og yrkespraksis.

Veilederen skal hjelpe læreren - lærerens egen, bevisste og selvstendige utvikling og modning er det viktigste.

2. Praksisteori

Enhver har en praksisteori som er den sterkeste faktoren for egen praksis. Målet med veiledning er bevisst formulering og modning av praksisteorien slik at den blir mottakelig for forandring.

Praksisteori: En persons private, sammenvevde, men stadig foranderlige system av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis. Hendelser sammenflettet med viktige verdier og idealer. "Nøster" av kunnskap, erfaring og verdier.

  • Personlige erfaringer
  • Overført kunnskap
  • Verdier (filosofiske, politiske, etiske)
Ikke etteraping, innlæring av teknikker, men forsøke å finne ut hvilken teori som ligger bak handlingene, og hjelpe til å utvikle denne.

Veiledningen skal stimulere til å fortsette å utvikle egen praksisteori på egen hånd - kompetanse for egenutvikling.

P1 - handlingsnivået
P2 - praktiske/teoretiske begrunnelser
P3 - etisk rettferdiggjørelse

P2 + P3 = Praksisteori

3. Grunnleggende prinsipper

4. Innholdet i veiledningssamtalene: relasjoner, temaer og perspektiver

5. Veiledningsprosessen

6. Veiledning og evaluering

7. Gjennomføring av veiledningsstrategien

8. Sammenfatning